Love one another and you will be happy; it is as simple and as difficult as that.
Hvorfor så han på henne? Var det klærne, utseende hennes? Hadde hun noe mellom tennene? Blikket var gjennomtrengende gjennom rommet. Hun fikk frysninger, så fort vekk, snudde seg tilbake igjen. Blikket var fortsatt der. Hun hoppet ned fra kjøkkenbenken, tok ei flaske øl og gikk tilbake til festen. Hvorfor stirret han?
Som den eneste som røyket på festen gikk hun ut, tente sigaretten. Tenkte. På gutten. Og blikket hans. Hun fant ut hun ikke var alene lengre. Hun snudde seg brått, og der sto han. Gutten. Han hadde fortsatt blikket festet på henne, som om det aldri hadde forlatt henne. Hun hørte han si hei, og unnskylde seg for å skremme henne. Hun tvang fram et smil og presenterte seg. Hva ville han henne? Han tok fram en røykpakke, liksom bare for å forklare hvorfor han var der. Hun så han tok røyken i munnen, så hvordan leppene traff sigaretten. Han tente den og trakk inn.
Han fortalte hva han het. Han fortsatte å snakke, men blikket hennes var brent fast på sigaretten. På hvordan han sugde små, forsiktige drag fra den. Hun var fascinert. Hun kjente han hadde en slags kraft over henne. Som om blikket hans kunne styre henne. Det var stille. Hun forstod det var her hun burde si noe. Gå tur kanskje? Han smilte til henne. Tok sigaretten til munnen, sugde. Hun begynte å gå, kunne ikke fortsette å se på munnen. De gikk stille bortover veien. Han sa et par ord her og da. Hun kunne høre det klinget vestlandsk av dialekten hans. Hvor var han fra? Sunnmøre, kom det stille. Ja akkurat, tenkte hun. Sunnmøre. Hun så nøye på han, så at han ikke var stygg, tvert imot ganske pen. Hun kjente hun ble litt betatt. Det ble stille igjen. Hvor kom hun fra? Hun fortalte hun var ekte vestkantjente fra Bærum, pappas lille pike. Han smilte. Hvorfor smilte han hele tiden? Hun prøvde seg på ett smil, men hun kjente det ble falskt. Hun så ned, tenkte gåturen var en dum idè. Hun så opp, og akkurat idet hun skulle si hun ville tilbake, var det et par lepper på hennes. Hun frøs. Leppene skiltes, og han så på henne. Han smilte, igjen. Hun så på han, lenge, før hun løp. Hvorfor hun løp, visste hun ikke.
Hun stanset, andpusten, utenfor huset hennes. Hvem var denne gutten? Hvor kom han fra? Hun låste seg inn, gikk stille inn på rommet. Tenkte på han. Hun sov urolig den natta.
Klokka snek seg sakte fremover. Ti minutter, og det var helg. Denne helga skulle hun på familiebesøk utenfor Oslo. Hun gledet seg. Når klokka ringte gikk hun ut, så etter farens bil. Da så hun han. Gutten fra festen. Hva gjorde han her? Hun gjemte seg bak et tre. Snudde seg, og så på han. Han var enda vakrere enn hun husket. Han beveget blikket over skoleplassen. Hvorfor var han her? Var det henne han så etter? Hun kjente en indre glede over tanken. Hun visste ikke helt hvorfor. Hun gikk frem fra treet. Gjorde seg så stor som mulig slik at han kunne se henne. Og han så henne. Men hvorfor smilte han ikke? Hvorfor sto han bare der? Hun var forvirret. Hun gikk mot ham. Det var da hun så henne. Jenta som var på vei mot ham. Jenta som omfavnet ham, og kysset ham på kinnet. Hun stoppet, sjokkert. Hadde han kjæreste? Men hva med henne? Hva med kysset deres? Hun snudde seg, løp mot farens bil. Bilturen ble lang.
Det tikket inn ei melding. Møtes? Hun kjente igjen navnet hans. Hvordan hadde han fått nummeret hennes? Hva skulle hun svare? Hun visste med seg selv hun ikke klarte å si nei. Måtte finne ut. Hvem var denne gutten? Hva gjorde han mot henne? Hun kjente seg ikke igjen. Aldri hadde hun tenkt så mye på en gutt hun ikke kjente før.
Hun burde komme snart. Han så rundt. Det var fire de skulle møtes ja? Han sjekket mobilen, klokka. Hvor var hun? Han var nervøs, han kjente han svettet. Han visste at dette var dumt. Men han klarte ikke å få henne ut av hodet. Ikke etter festen, og heller ikke etter skolegården. Han måtte bli kjent med henne. Han var trollbundet. Øynene hennes kunne få frem et smil hvor som helst. Han hørte et hei bak seg, bråsnudde, og der sto hun. Han kjente han smilte. Han klemte henne, kjente hvor perfekt hun passet i armene hans. De stirret på hverandre. Hun smilte ikke. Hvorfor smilte hun ikke? Kjente ikke hun det samme som han? Hun begynte å snakke om skolegården, om kjæresten hans. Hun var ganske fortvilet, det plaget henne voldsomt. Han ristet på hodet. Hvilken kjæreste? Han så hun ble lettet. Han fortalte om kusinen han måtte hente. Han tok hånden hennes, strøk henne. Så på henne.
Han fikk ikke nok. Hun var der, og ville ha ham. Han strøk henne på kinnet og tenkte at det alltid kom til å bli de to.
Record Collector
I’m tired of saying
That I won’t get lost ever again
Who knows, maybe I will
And everywhere I go
There I’ll be
With a rust old rake in a pile of leaves
Oh my, truly daunting
But my blue eyes
Cannot see
That their real hue is probably green
I should keep records of these things
And I’ll know what yesterdays bring
I’m, I’m not really sure
But I’m starting to think that I’ve been here before
Who knows
Maybe I have
And everywhere I went
There I was with a choir of bees
They were all a buzz
Oh my, how amusing
But my blue eyes
Cannot see
That their real hue is probably green
I should keep records of these things
And I’ll know what yesterdays bring
But…
One time, there was this one time
When I swore God, she spoke to me
And she told me, oh yes she told me
Of all the wonder that she could bring
And I said,
Won’t you, won’t you fill me up with it, won’t you fill me up with it,
Won’t you fill me
Won’t you, won’t you fill me up with it, why don’t you fill me up with it,
Why don’t you fill me
Won’t you, won’t you fill me up with it, why do’t you fill me up with it,
Why don’t you fill me
But my blue eyes
Cannot see
That their real hue is probably green
I should keep records of these things
And I’ll know what yesterdays bring
I am always here with me
And I’ll know what yesterdays bring
Livet blir mørkere mens dagene blir lysere. Hvorfor?
Akkurat lest boka Solgt av Zana Muhsen. Anbefales. Veldig sterk bok.
Behati Prinsloo by Matt Jones for i-D Summer 2011
Elskbar
H&M har så mye fint denne sesongen. Vil ha alt!
Vil ha denne kjolen!
Vilde
Litt rart å tenke på at den lille jenta som jeg besøkte på sykehuset for første gang, har nå blitt 5 mnd. Nå smiler hun, leker med leker, tar smokken i munnen selv, og vet egentlig veldig godt hva hun vil. Er så morsomt å se på at hun vokser opp. I morres la jeg henne ned i senga ved siden av meg, og jeg lå og så på at hun snakket og pludret til seg selv, mens hun lekte med gardina. Blir lykkelig av sånne øyeblikk :-)
Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil
